Jeg merker jeg er litt sjenert i denne bloggeverdenen. Man er vel der som man er i den andre verdenen.

Jeg mater google-leseren min med de som blir lest av mange, de som blir anbefalt av de som blir lest av mange. Jeg leser, våger idiotisk sjelden å kommentere. Ofte fordi noen allerede har sagt det jeg tenkte å si selv om jeg ser at mange andre ikke bryr seg særlig mye om akkurat det. Jeg legger til folk på twitter, men har ennå ikke vært så aktiv selv. Men jeg kommer meg, og jeg vil være med. Det er skikkelig fascinerende hvor fort saker spres gjennom disse kanalene, og hvor mektige de kan være. Som amazon-saken nå nettopp, som læreren som skrev om sin skepsis til evolusjonsteorien på skolebloggen. Jeg kan forstå hvorfor journalister som jobber i mer seige media føler seg litt truet, selv om jeg ikke tror de trenger å være så veldig redde.

I dag morges gjorde jeg en kraftinnsats og la til en hel bråte på twitter. Og vips, en kommentar. Takk! Jeg har masse jeg vil putte inn her, det kommer, det kommer. Det kommer mine brilliante (tror jeg) teorier om tillit. Det kommer en del om religion og gud og slik i den dur som er så rart i denne verden. Begge tema som jeg ble frarådet/frasnakket fra å velte meg rundt i når jeg skulle skrive mastergrad i filosofi i Oslo. Høen, jeg angrer ennå på at jeg for en gang skyld i livet valgte med hodet og ikke magen. Det er magen som styrer meg. Det er også den som gir meg pause når jeg har stresset og styrt for mye. Den vrenger seg, og jeg er evig takknemlig. Det kan også komme en del bilder av styggfine ting, litt fjos- og kuprat og litt om det kommende Haugesund KunstVerk

Jeg er alltid litt seig i starten. Jeg begynte ikke å gå før jeg var 16 måneder. Tvillingbroren min hadde da allerede spasert rundt i flere måneder. Jeg velger å tro at jeg fikk ham til å hente ting til meg. Passivt-aggressivt antakeligvis, jeg er ikke akkurat sjef. Det er magen som er sjef.