Tag Archive for Litteratur

Kafka på stranden

Eg veit er er litt seint ute, for det var vel noko oppstuss i sommar. Ikkje det, eg har vore borti han før, men ikkje komme frå fyrste til siste side. Eg er fæl til å leggje bøker vekk om dei ikkje fangar meg fort nok. Tidlegare i sommar hadde eg framme Norwegian wood, men då dei to hadde rusla rundt og rundt ein del sider la eg ho vekk, og plukka fram ei av dei andre eg hadde lånt. Eg hugsar ikkje kva bok det var (og nå skal eg byrje å skrive ned kva eg les, for eg hugsar ikkje frå tolv til middag). Kafka på stranden hadde eg også lånt i samme omgang, og byrja lese ho like før eg var tvinga til å levere ho igjen. Det tok ikkje mange sidene før den boka hadde meg. Eg leverte ho inn, og tinga ho samme dag. Då ho blei ledig igjen kom ho fort i hus.

Eg er alltid imponert når bøker på eit heilt anna språk kan bli så fint oversatte til norsk. Eg vil jo aldri få vite kor mykje som forsvann i oversetjinga, men det gjer ikkje mykje når Ika Kaminka Mno har fått det så fint til. Det eg er mest nysgjerrig på er eigentleg korleis desse bygdedialektane ho har gitt dei yrkesaktive mannfolka artar seg på japansk. Eg må innrømme at eg blei litt provosert i starten, men gjekk raskt over til å vere sjarmert. Godt gjennomført.

Mot slutten av boka på ei av dei siste sidene hang eg meg fast i eit sitat eg tenkte eg skulle dele.

«Vi mister hele tiden ting som er viktige for oss, alle sammen,» sier han da telefonen har stilnet. «Viktige sjanser og viktige muligheter, følelser som aldri kommer tilbake. Det er en del av meningen med det å leve. Men inne i hodet, i alle fall tror jeg det er der, fins det et lite rom der slike ting blir oppbevart som minner. Et rom som minner om et bibliotek. Skal vi kunne forstå vår egen sjelelige tilstand, må vi hele tiden fortsette å lage nye kartotekkort, vi må rydde og lufte og skifte vann på blomstene der inne. Sagt på en annen måte, så bor vi alle på hvert vårt bibliotek, i all evighet.»

Haruki Murakami, Kafka på stranden, s. 552 (Pax 2005)

Så er det berre å pitle fram igjen Norwegian wood etter I krig og kjærleik av Ragnhild Kolden og Bipersonar av Carl Frode Tiller.

Tonje Glimmerdal

Ei bok for alle dei som har ungar, alle dei som ikkje har ungar, alle dei som har vore ungar, alle som er litt rare, som er glade i nokon, som trur at ingen er glade i dei, som likar snø og fjell og ski og raudt hår og frekner, sauer, geiter, felemusikk, ferjer og krokusar. Ei nydeleg bok.

glimmerdal

Det er sjeldan bøker får meg til nestan å byrje å grine. Gjennom denne boka har eg vore nær fleire gonger. Det er ikkje fordi det er ei trist bok, det er fordi ho er så fin. I fjor vinter las ei av lærarane boka til småskulen, og skrøyt ho opp i skyene. No i haust sneik eg ho ned frå utstillingshylla i skulebiblioteket og putta ho i sekken.

Boka handlar om Tonje Glimmerdal 9 år, den einaste ungen i Glimmerdalen. Ei skikkeleg tøff jente med stor rettferdssans og stort hjarte. Det er ei barnebok med illustrasjonar på nokre av sidene. Som alle gode barnebøker kan alle nyte ho.

Boka er skrive av Maria Parr og illustrert av Åshild Irgens.

Eg har spart det siste kapitlet til i morgon tidleg.

Nokre byrder må ein ha

I går kveld fann eg ei lita bok eg noterte ulike sitat i mot slutten av forrige århundre. Ho er ikkje heilt full, så det er plass til fleire. Det er ei fin bok også, ho ser slik ut:

notatbok

Her er eit av dei henta frå «Tilværelsens uutholdelige letthet» av Milan Kundera.

Men er det nå sant at tyngden er grusom og lettheten vakker? Den tyngste av alle byrder knuser oss, får oss til å gå tvekroket under sitt åk og knuger oss mot bakken. Men i følge all tids kjærlighetsdiktning ønsker kvinnen å få byrden av mannens kropp over seg. Den tyngste av alle byrder er altså samtidig et bilde på den mest intense livsfyllbyrdelse. Jo tyngre byrden er, desto nærmere jorden er livet vårt, og desto virkeligere og sannere er det. Det fullstendige fravær av enhver byrde fører til gjengjeld til at mennesket blir lettere enn luft, flyr sin veg, fjerner seg fra jorden og fra den jordiske tilværelsen, at mennesket bare blir halvt virkelig og at dets bevegelser er like frie som de er betydningsløse. Hva skal vi da velge? Tyngde eller letthet? (…) Parmenides svarte at det lette er positivt, mens det tunge er negativt. Hadde han rett eller tok han feil? Det er spørsmålet. Bare én ting er sikker: Motsetningsparet tungt/lett er det mest tvetydige av alle motsetninger.

The end of Mr. Y

av Scarlett Thomas.

MrY

Nokre bøker saknar eg litt etter å ha lese dei. Eg tek meg sjølv i å lese saktare mot slutten for å drøye ho endå litt til. Boka handlar om Ariel Manto, ein asosial student som jobbar med ein Ph.D om ulike tankeeksperiment i filosofi/naturvitskap. Ein dag kjem ho over boka «The End of Mr. Y», ein svært sjeldan bok skrive av ein av forfattarane ho er interessert i. Det blir sagt at det ligg ei forbanning over boka. Alle som les ho, døyr…

cur

Boka er intelligent, spanande og tankevrengande. Ho utfordrar måten me ser verda på. Kva er eigentleg ein tanke?. Har tankar masse? Korleis vil det vere viss ein kunne vitje andre sine tankar? Kva er verkeleg, og ser eg det same som deg?

tekst

Eg saknar boka litt. Eg kjenner personane framleis er inne i hovudet mitt. Men i går byrja eg på «Håndtering av udøde» av John Ajvide Lindqvist. Eg trur eg kjem til å klare meg godt.

Stemingsrapport i juli

frokost

Slik kan ein også leve. Bobil-liv testing på Torvastad. Denne morgonen høyrde eg på den fine, grøne radioen, eg las litt i «The end of Mr. Y» og så skreiv eg noko som fekk meg til å smile lurt.

traktor

Denne traktoren kan eg kjøre, og ja, eg kan rygge med tilhengar. (Men nokre gonger må eg ta det i to-tre vender før han hamnar akkurat der eg vil ha han). I dag har 29 kjekke kyr fått seg friskt vatn.

sokker

Julepresangane fra i fjor er endeleg ferdigstrikka og overlevert.

bord

Slik blei det mørkebrune spisebordet etter oppussing med «krem» oljemaling. Det er allereie innvia med pizza og fabeldyrteikning. Heimesida til Haugaland kunstVerk er oppdatert.

Og her er ein fin-fin liten logo-film.

Darlah, 172 timer på månen

I går startet lesegledeuka på skolen vår. En tradisjon som går 10 år tilbake. Elevene velger seg en bok, setter seg ned og leser og leser og leser. Helt fantastisk å se. De får ta seg pauser når de trenger det, de kan pusle litt, tegne eller spille spill på et avsatt aktivitetsrom. Men stort sett leser de. Når de er ferdig med en bok skriver de et «bokmerke», i år formet som en fisk, der de skriver navnet sitt, tittel, forfatter og antall sider. Det er fredelig, trivelig, ukomplisert.

Vi starter hver dag med morgensamling der en lærer og noen elever anbefaler bøker. I går anbefalte jeg Darlah, 172 timer på månen skrevet av Johan Harstad. Johan Harstad skriver som alltid helt nydelig. Å lese ham er som å spise krem håndvispet av RS (venn). Fantastisk på smak og helt friksjonsfritt. Ordene hans strømmer inn i deg og legger seg på helt riktig sted i forhold til hverandre slik at hjernen hele tiden kan slappe av selv om den jobber på spreng. Å lese boka var omtrent som å se en Hollywoodfilm, med romfart, romvesener, kjærlighet og konspirasjon. Jeg mistenker at han har hatt det skikkelig gøy når han skreiv.

Boka handler om en verdensomspennende konkurranse utlyst av NASA. Tre ungdommer skal få være med på en romfartsekspedisjon til månen. Vi blir god kjent med de tre ungdommene som til slutt vinner konkurransen. Harstad gir et veldig godt og troverdig bilde av ungdommers hverdag i samtiden, ungdommer i Stavanger, Japan og Frankrike. Vi får gjennom hele romanen små drypp som forteller oss at det er noe muffins med hele ekspedisjonen. Det er noe som er alvorlig galt. Mesterlig vist blant annet ved en skildring av en aldrende, dement tidligere NASA-arbeider som i små glimt husker det forferdelige som ikke må fram i lyset igjen. Boka gjør deg akkurat passe mørkeredd en liten stund.

Johan Harstad selv om boka: