Tag Archive for Serialitet

Serialitet – Helge#1

Jeg hørte første gang om dette serialitet av en venninne i Oslo. Hun hadde lest «Beretninger om beskyttelse» av Erik Fosnes Hansen. Jeg lo, og avskrev det hele, men hadde som vanlig store ører som hørte godt etter. Det gikk noen år, og jeg opplevde det verste, å miste lillebroren min. Han var bare 16 år, det er sju år siden, 4. februar. Den dagen da det skjedde var så full av mistenkelige tilfeldigheter at jeg ikke klarte å overse dem.

Jeg våknet av telefon fra min mor om at det stod dårlig til. Broren min hadde blitt sendt til Haukeland med nyresvikt. Han hadde hatt det vi trodde var lungebetennelse i over to uker. Vi stilte spørsmål ved diagnosen flere ganger, men på sykehuset i Haugesund kunne de ikke se at det kunne være noe annet. Han gikk på flere antibiotikakurer uten at han ble bedre. Før dette hadde han ikke vært sykere enn forkjølelse. Det var først da han ble kjørt til sykehuset i all hast siste kvelden at de i Haugesund forstod hva dette kunne være: Goodpasture sydrome. Da var det dessverre for seint. Broren min døde formiddagen etter, på Haukeland.

Jeg bodde på studentbolig på Kringsjå. Jeg fortalte de jeg delte kjøkken med hva som hadde skjedd. De beroliget meg. -Nå var han jo på sykehus. Jeg dro til Blindern for å lese, sendte en melding til min daværende kjæreste, som også beroliget meg. På veg opp til lesesalen møtte jeg en venninne hjemmefra som jeg sjelden møtte ellers. Jeg fortalte det som hadde skjedd til henne også. Så satte jeg meg til å lese utenfor lesesalen fordi jeg ville ha lyd på mobiltelefonen. Akkurat da følte jeg meg temmelig overdramatisk. Om og om igjen i hodet sa jeg til broren min: -du skal få en nyre av meg!Etter en stund ringte telefonen. Det var beskjeden, nå har vi ham ikke lenger. Samtalen var ikke lang.

Jeg reiste meg opp og gikk to skritt framover, svimmel, stirrende, forvirret. Akkurat da gikk døra inn til lesesalen opp, og min venninne hjemmefra kom ut. Den eneste på stedet som visst hvem broren min var. Jeg sa til henne: – Han er død. Hun stirret på meg, sa -Hæ! og jeg falt oppå henne. Vi dro til kantina, satt der og pratet en stund til jeg hadde klart å roe meg ned. Da jeg dro derfra gikk jeg rett til det fakultet kjæresten min studerte ved. Akkurat da jeg gikk inn døra, kom han ned trappa. Jeg mener akkurat! Det som er så påfallende er hvor nøyaktig mine bevegelser stemte med de menneskene jeg trengte akkurat da. Det er det jeg husker best fra den dagen, og jeg har veldig lyst til å tro at det ikke er helt tilfeldig.