Jeg har lekt med tanken om å kutte tevesignalene fullstendig. Teven står litt for ofte på uten at jeg ser på den, som en slags beroligende støy. I det siste har jeg vært så flink til å gjennomføre ståing opp klokka 0500, det har vart lenger enn noen andre forsøk på å sette skriving i system. Det har vart så lenge at jeg snart mistenker at det kan vare. Litt høy på dette har jeg nå vurdert å kutte teven også, for den stjeler ganske mye tid og konsentrasjonsevne. Begge mangelvarer i utgangspunktet.

Men jeg har altså bare lekt med tanken, og ikke tatt meg selv helt seriøst, for jeg vet akkurat hva jeg aller mest (tror jeg) trenger når jeg er trøtt og sliten og ingen ting er kjekt lenger.

Så, i går: Hele dagen uten at teven var på. Og jeg var hjemme hele dagen. Rett nok så jeg en film på DVD i kveldinga, og fredagens utgave av nytt på nytt på nrk.no. Men det teller ikke. Det er den der evindelige blainga i kanaler som er ille. Jeg var imponert og stolt, men hadde ikke tro på at det skulle bli en trend.

Så, i dag: Etter den sedvanlige etinga foran teven skrudde jeg den av. Sjelden kost. Jeg har generelt stor vegring mot det. Jeg jobba med halvårsplan i norsk med Kent i bakgrunnen. Da jeg hadde jobba ei stund tenkte jeg at jeg skulle innvilge meg en time med Top Model før sengetid (som bør være før 2200). Men jeg merka i grunn at lysten ikke var der. Jeg overtalte meg selv med å tenke at -joda, det har du fortjent. Det er sikkert slumrende. Jeg skrudde på, så på i fem minutter og skrudde av igjen! Og det høres skikkelig tåpelig ut å være sjokkert over dette, men det er radikalt i denne min hule, det er virkelig radikalt. Og litt skummelt.